Transformation: Revenge of The Fallen

I går var dag 13/14 med yoga. (Ja, jeg misset 14/14 – ikke bra, ikke bra – men dog 13/14 ikke så verst det heller. Det finnes andre ting i livet enn trening hva?) 13 dager tok det meg å (hva jeg vil kalle) forandre kroppen min. Jeg har merket at elipse maskinen stresser knærne mine litt, så derfor tok jeg en gym pause på fredag, og lørdag så var det ikke tid for både yoga og gymmen, og i henhold til avtalen med meg selv, så gikk yoga foran. Så i går søndag, da jeg gikk på yoga (før gymmen) hadde jeg da kun trent yoga de siste tre dagene. Syk følelse var det. Jeg har aldri vært så smidig og fleksibel. Miss Elastic. Det var som om en bryter var slått på, og gitt meg fleksibilitet og masse core-styrke. Føltes bra. Nei, det føltes utrolig bra. Og utrolig rart. Hvem trenger Trond Viggo Torgersen når man har Bikram Yoga for å bli kjent med kroppen sin? For jeg begynner å bli kjent med min.

Jeg regnet litt tilbake, og jeg fant ut at ca. de siste ni årene har jeg vært ”cardio-narkoman”. 5-6-7 dager i uken siden 2001 har jeg trent en eller annen form for svette og ”stresse” aktivitet, med full musikk på øret. De siste seks har dette vært så godt som bare løping. Ikke en gang har jeg tatt en pause, slått av musikken og tatt en pust i bakken. Det har bare blitt mer og mer (og mer) etter hvert som kondisjonen og formen har blitt bedre. Og så kom jeg dit jeg var for noen uker siden; ”angrep fra alle kanter” (av knærne i alle fall).

Jeg har trent godt og mye til min store glede. Men jeg har aldri lyttet til hva som kroppen har villet, for så lenge kroppen holder, så finnes det ingen begrensninger på min viljestyrke. (Det blir mye filosofi.) Men for å komme mot en konklusjon… I går satt jeg ”depressiv” inne en søndag med gråvær og duskregn – for meg det perfekte løpevær. Bena klødde etter løpeskoene, og jeg fantaserte om kilometer etter kilometer med endorfiner for å blidgjøre den sure nedbøren. Så gikk jeg på yoga. Nå tenker jeg på knærne med nye øyne, jeg kan i grunnen være ganske takknemlig for at de sa stopp. Hadde jeg fortsatt kunnet løpe, ville jeg aldri ha tatt en pause og tatt meg tid til disse to ukene. Det sies at; ”To fix something, you need to break it first”, og ja, jeg påsår at det er her jeg er i dag. For at alle treningstimene uten god og riktig tøyning skal repareres, så måtte noe ”bli ødelagt” først. Bikram Yoga NYC opererer med utrykket: If you are not happy with your new body, we’ll give you your old one back." Vel, jeg savner min gamle løpekropp, men den nye er ikke å forakte den heller.

Det beste er vel å møtes ett sted på midten. Jeg håper vi møtes snart.

PS. PT på fredag sa at den siste uken var den største forbedringen min i løpet av 2½ mnd. så langt… Så kanskje nærmer jeg meg…

Ha en god uke!

Yoga Bliss

Jeg må innrømme at jeg misset mandagens Yoga-time, etter at jeg kom hjem utslitt og dehydrert fra stranden, og derfor fikk jeg ikke fullført min 10 dagers challenge som ville vært ferdig i dag. Jeg skal uansett fullføre min 14-dagers, men må dermed ta en dobbeltime en dag det passer for å få 14 timer på 14 dager. For jeg skal klare utfordringen.

Det er første gang jeg trener yoga så kontinuerlig, og i tillegg så har jeg sluttet å løpe. En utrolig seier er det for kroppen min, som jeg må påstå er utrolig velvillig om dagen. Nesten borte er vondter, stramme muskler, mørke ringer under øynene og anstrengthet, og tilstede er hjernen, en flexibel kropp, og ny energi. Aldri har jeg følt meg lettere til sinns, aldri har huden min vært penere, og skjeldent har jeg vært mindre anstrengt. Jeg er redd Yoga Bliss kan bli veldig avhengighets skapende.

Jeg har lagt merke til at jeg skriver ’gjøre’ yoga og ’treningsfri’, bare yoga i dag, etc., men dette er vel en sterk underdrevenhet. For er det noe Bikram Yoga er, så er det hard trening—både fysisk og psykisk—og sjeldent skjelver muskulaturen min så mye som den gjør i mange av de krevende positurene. Heldigvis blir jeg fort sterkere og mer fleksibel, så i dag hadde jeg en liten personlig seier, da jeg klarte å holde helene i denne posisjonen (har bare klart å holde føttene før), og nesten få pannen ned på gulvet foran meg. Mitt skritt var en dog en del bredere enn hun på bildet. Mye tyder på at mine over-spente hofter og hamstrings endelig har fått åpnet seg litt—jeg håper det varer.

For øvrig er knærne mindre plagsomme—løpingen var vel en stor faktor til smerten, så nå ser jeg fremover til løping om en stund. Oslo Maraton er lagt på hyllen til neste år. Som jeg begynte å nevne i forrige innlegg, så har jeg kjøpt meg en ultralyd maskin for hjemme bruk. Ultralyd beskrives av mange som å være en avgjørende faktor for bedring fra Hoffas syndrom, derav brukt opptil tre ganger om dagen. Det var ikke så vanskelig utregning å finne ut at dette ville bli vanskelig dersom jeg ikke hadde en maskin selv—og hva finner man ikke ved å google? Amazon.com solgte følgelig Home Unit’s, og for noen 100-lapper hva har jeg å tape? Ultralyd virker på den måten (slik jeg forstår det) at lydbølger trenger igjennom huden, og skaper vibrasjon i ”soft tissues” (oversettelse anyone?) i kneet. Varmen som dannes bidrar til å trekke blod inn i området som blir behandlet, som bringer oksygen og næring til problem regionen, og fjerner celle avfall og hevelse som jeg har. (Jeg er ingen ekspert på området, så jeg kan med stor mulighet ha misforstått.) Jeg håper da at med TENS (elektronisk stimulasjon) som FT gir meg, og min egen behandling med Ultralyd vil gi meg ett lite forsprang til friskhet. For selv i Yoga Bliss er ikke livet helt det samme uten løping. But until then... Namaste.