I går var dag 13/14 med yoga. (Ja, jeg misset 14/14 – ikke bra, ikke bra – men dog 13/14 ikke så verst det heller. Det finnes andre ting i livet enn trening hva?) 13 dager tok det meg å (hva jeg vil kalle) forandre kroppen min. Jeg har merket at elipse maskinen stresser knærne mine litt, så derfor tok jeg en gym pause på fredag, og lørdag så var det ikke tid for både yoga og gymmen, og i henhold til avtalen med meg selv, så gikk yoga foran. Så i går søndag, da jeg gikk på yoga (før gymmen) hadde jeg da kun trent yoga de siste tre dagene. Syk følelse var det. Jeg har aldri vært så smidig og fleksibel. Miss Elastic. Det var som om en bryter var slått på, og gitt meg fleksibilitet og masse core-styrke. Føltes bra. Nei, det føltes utrolig bra. Og utrolig rart. Hvem trenger Trond Viggo Torgersen når man har Bikram Yoga for å bli kjent med kroppen sin? For jeg begynner å bli kjent med min.
Jeg regnet litt tilbake, og jeg fant ut at ca. de siste ni årene har jeg vært ”cardio-narkoman”. 5-6-7 dager i uken siden 2001 har jeg trent en eller annen form for svette og ”stresse” aktivitet, med full musikk på øret. De siste seks har dette vært så godt som bare løping. Ikke en gang har jeg tatt en pause, slått av musikken og tatt en pust i bakken. Det har bare blitt mer og mer (og mer) etter hvert som kondisjonen og formen har blitt bedre. Og så kom jeg dit jeg var for noen uker siden; ”angrep fra alle kanter” (av knærne i alle fall).
Jeg har trent godt og mye til min store glede. Men jeg har aldri lyttet til hva som kroppen har villet, for så lenge kroppen holder, så finnes det ingen begrensninger på min viljestyrke. (Det blir mye filosofi.) Men for å komme mot en konklusjon… I går satt jeg ”depressiv” inne en søndag med gråvær og duskregn – for meg det perfekte løpevær. Bena klødde etter løpeskoene, og jeg fantaserte om kilometer etter kilometer med endorfiner for å blidgjøre den sure nedbøren. Så gikk jeg på yoga. Nå tenker jeg på knærne med nye øyne, jeg kan i grunnen være ganske takknemlig for at de sa stopp. Hadde jeg fortsatt kunnet løpe, ville jeg aldri ha tatt en pause og tatt meg tid til disse to ukene. Det sies at; ”To fix something, you need to break it first”, og ja, jeg påsår at det er her jeg er i dag. For at alle treningstimene uten god og riktig tøyning skal repareres, så måtte noe ”bli ødelagt” først. Bikram Yoga NYC opererer med utrykket: If you are not happy with your new body, we’ll give you your old one back." Vel, jeg savner min gamle løpekropp, men den nye er ikke å forakte den heller.
Det beste er vel å møtes ett sted på midten. Jeg håper vi møtes snart.
PS. PT på fredag sa at den siste uken var den største forbedringen min i løpet av 2½ mnd. så langt… Så kanskje nærmer jeg meg…
Ha en god uke!
Godt innlegg Torhild.
SvarSlettHeldigvis har ikke jeg den viljestyrken du har - jeg eier rett og slett ikke viljestyrke men det er den jeg prøver å trene opp =)
Har de sånn Bikram Yoga i Oslo? Kan jeg vel neppe tenke meg.. Kanskje du får åpne en salong?
14 yogaøkter på 14 dager er uansett imponerende.
Du slutter vel ikke å blogge om du flytter til Oslo? I vinter kan du trene innendørs på bislett også. Jeg var der i fjor for første gang - helt topp! OG GRATIS! Kan man løpe i kort over/kort under om vintern også =)
Spesielt for fartsøkter og intervaller er det topp
Tror nok du har den sammen viljestyrken, ellers hadde du ikke løpt så mye som du gjør, og så fort.
SvarSlettDe åpner nytt Bikram Yoga studio i Oslo i Oktober, så jeg håper det er overkommelige priser - da prøver jeg det.
Kommer sikkert til å fortsette å blogge, forhåpentligvis kan jeg blogge om løping...
Og det samme med Bislett, jeg vet jo ikke om knærne blir bra. Har lest om mange tilfeller der problemet vedvarer i årevis. Men jeg håper å kunne få en operasjon eventuelt, i henhold til medisinske funn som jeg har lest, så har det en nesten 100% positiv effekt. Vi får se hva NIMI sier når jeg kommer hjem. Jeg skuler stygt, med tårer i øynene når jeg ser løpere/joggere om dagen, ikke noe moro. ;D
Jeg har elendig viljestyrke det er derfor jeg løper for å bli bedre =)
SvarSlettBra at man er mentalt forbredt på det verste, så får man heller en positiv opplevelse.
Når beina/ankel/leggen min svikta sist søndag så aksepterte jeg det med en gang. Jeg var helt sikker på at nå var det over og ut for en stund, fordi det var veldig mye smerter og beinet sviktet når jeg bøyde ankel. Men jeg var mentalt forbredt på det. Altså, jeg har trent så mye at jeg har hele tiden ventet på skade - så når den kom så aksepterte jeg det.. Men nå viser det seg jo at det gikk over raskt dette også. Klart jeg kjenner det, men det er minimalt. Så jeg har vært utrolig utrolig heldig.
Men nå har jo du løpt i sikkert 10 år da uten problemer, eller var det 7? Jeg har løpt i 2 år. Så jeg har jo en kropp som har hatt veldig lite slitasje. Jeg har sittet på ræva i 32 år også starta å løpe. hehe!
Bislett er moro! Mykt underlag også. Myker enn asfalt. Det blir så bra!
Bra innlegg! Du skriver bra.. :)
SvarSlettDu vet, når du kommer hjem igjen, så synes jeg du kan ta med meg på yoga. Så kan jeg også føle at kroppen min liker meg bedre! ;D
Takk for telefon på lørdag, beklager at jeg var litt uteavdet! Kan vi ikke ringes ikveld for meg?
Espen: Da finnes det håp for meg og; hvis du kan løpe så bra i løpet av to år Espen,så skal jeg overleve en liten pause. Ikke så mye tid til blogging om dagen, men jeg er snart i Norgeland, og da håper jeg det skjer litt fremskritt.
SvarSlettTakk Helgebror; koselig med kommentar. Jeg kan ta deg med på yoga ;) Det er nok bra for kneet ditt. Mange som har opperert går på 30 dagers yoga challenge, og er bra når de er ferdig. (Beklager å pushe yogareligion, men det er nok litt sant i det...). Ble ingen telefon, men er jo snart i samme lang - så lenge det varer!